gatepresten

Nylig holdt du et innlegg på en debatt om netthets. Der sa du, ifølge Dagbladet: Hvis en dame hadde truet meg med voldtekt, så hadde jeg ledd. Jeg hadde sagt kom igjen baby, ta med en venninne.

Du prøvde sikkert bare å være morsom, og alle som prøver det på strak arm kan komme til å si dumme ting. Sånt skjer. Samtidig er dette viktig å kommentere.

For overgrep skjer også med gutter og menn. 10% av gutter under 18 år har opplevd overgrep. Er det 10 gutter i en skoleklasse, har altså statistisk sett én av dem vært utsatt for overgrep. For jenter er tallet ca 20%. Men mens det snakkes mye om hvordan jenter og kvinner utsettes for overgrep, snakkes svært lite om gutta. Av de som søker profesjonell hjelp for overgrep, er en liten andel gutter. Gutta holder kjeft, gjemmer seg og bærer skammen alene. Det er forferdelig at det er sånn.

Gutter som har blitt utsatt for overgrep er verken sterkere eller svakere enn andre. Dette kan skje hvem som helst. Det kan skje i møte med en tante, en far eller en leder, på en fest, hjemme eller på en leir. Det kan skje klassens mest populære og mest anonyme. Det kan skje han som er best i korpset eller på fotballen, eller han som trives best hjemme foran dataen. Og når det skjer, er det aldri den utsatte sin skyld. Overgriperen bærer det fulle og hele ansvaret.

Jeg utfordrer deg, Leo. Du er tøff, morsom og dyktig. Jeg utfordrer deg til å si høyt og tydelig: ? Jeg kunne ha blitt utsatt for overgrep. Det kunne skjedd meg. Og hvis det hadde skjedd meg, hadde jeg trengt noen å snakke med om det.? Hvis du sa det, ville det bety enormt mye for gutter og menn som levr med skammen over å ha blitt utsatt for overgrep. Om du sier dette, kan du bruke det som nå har blitt en flau episode til noe positivt ? til å sette fokus på noe utrolig viktig og til å rekke ut en hånd til gutter og menn som går alene med sine opplevelser.

Tar du utfordringen?

«Post». Bildet fra konserten er ute på instagram. Et perfekt øyeblikk som alle nå kan se, like og kommentere.

I dag handler veldig mye om øyeblikket. Å få med seg øyeblikk da ballen går i mål i mesterligasemifinalen. Å være der når Justin Bieber lander på Gardemoen. Å filme noe så overraskende med iphonen at tusenvis vil se filmen på nett.

De lange fortellingene er tyngre å fortelle. Men kanskje er det akkurat de lange linjene som setter i gang tanker om hvem jeg er, hva som har rammet meg og hvordan jeg har blitt den jeg har blitt. Gode og vonde øyeblikk henger sammen og preger hverandre. Livet mitt består ikke først og fremst av øyeblikk, men av en lang fortelling om foreldre, oppvekststed, interesser, overraskelser, skuffelser og gleder. Den utrolig kompliserte historien som et liv er, kan ikke fanges av et bilde eller en 3-minutters film. Det er de lange linjene som gjør deg og meg til dem vi er.

Noen snakker om at det skjer en reaksjon i forhold til at vi skal være pålogget og tilgjengelig hele tiden. Det er i ferd med å bli in å være utilgjengelig. Stemmer det? Jeg er ikke sikker. Men jeg tror også at vi kommer til å få en reaksjon fra de korte øyeblikkene til de lange fortellingene.

Dette er faktisk også noe av det mest spennende med Bibelen: At den tegner opp de lange linjene fra skapelse til verdens ende, fra våre fjerneste forfedre til møtet med et menneske på gata i ettermiddag, fra mennesker levde av en liten åkerlapp i en landsby til hva du og jeg skal bruke livet vårt til i dag?

Noen lange fortellinger kan sette alle små øyeblikk i et nytt lys! F.eks. denne, som er en av de eldste tekstene i bibelen:

«Min far var en omflakkende arameer. Han dro ned til Egypt med en liten flokk og bodde der som innflytter. Der ble han til et stort og sterkt og tallrikt folk. Men egypterne mishandlet og plaget oss og la hardt arbeid på oss. Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud, og Herren hørte våre rop og så hvor mishandlet, plaget og undertrykt vi var. Og Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd, utstrakt arm og skremmende kraft, med tegn og under. Han førte oss til dette stedet, han ga oss dette landet, et land som flyter av melk og honning.10 Og se, jeg bringer førstegrøden av det som er høstet inn på den jorden du har gitt meg, Herre.» (Tekstene er hentet fra www.bibelen.no og 5 Mosebok kapittel 26, vers 5 til 10)

Påske. Stille gater i sentrum. Vårsol. Færre folk på t-banen. Byen har en annen ro enn vanlig, en ro du ikke finner i sommerferien eller juleferien. Og i et sentrum som stort sett handler om vårsalg og påskegodt, kan man spørre: Har den kristne påsken noe å si? Spiller den kristne påskefortellingen noen rolle?

For den som leter etter humor, underholdning og litt enkel tidsfordriv, er kanskje svaret nei. Påskefortellingen er ikke så lett tilgjengelig. Teksten er gammel og litt knapp. Den krever tid.

Har du tid? Da kan du finne alt i påskefortellingen:

Da kan du se for deg en vennegjeng som spiser sammen for siste gang, og som får vite at hovedpersonen som alle beundrer, snart skal dø.

Da kan du se for deg for han som har brukt tre år av livet sitt på å følge etter en mann, og som likevel ender opp med å tyste på han for en slump penger.

Da kan du se for deg han som har sverget på at han skal være den beste vennen, men som likevel ender med å sverge på at han aldri har kjent kameraten sin.

Da kan du se for deg han som aldri har gjort noe galt, han som er fullstendig uskyldig, men som likevel blir torturert og drept.

Da kan du se for deg vennegjengen som er samlet i bunnløs sorg, som ikke vet hva de skal gjøre eller hva de skal si, da det banker på døra, og han som var dø plutselig er levende igjen.

Påsken er svik, redsel, hat, feighet, mobbing, drap, sorg, berusende glede, overraskelser, sjokk. Fortellingen sprenger grensene for hva vi vet er mulig. Fortellingen inviterer oss til å tro på det utrolige.

Markus 14,43-46: I det samme, mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og med ham en flokk som var væpnet med sverd og stokker. De kom fra overprestene, de skriftlærde og de eldste. Forræderen hadde avtalt et tegn med dem: - Den jeg kysser, han er det. Grip ham og før ham bort med sikker vakt. Og da han kom, gikk han straks bort til Jesus og sa: - Rabbi! og kysset ham. Så la de hånd på ham og tok ham til fange.

Markus 15,16-19: Soldatene førte nå Jesus inn i borggården i det som kalles pretoriet, og kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde ham i en purpurkappe og flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. Så begynte de å hilse ham: - Vær hilset, du jødenes konge! De slo ham i hodet med en stokk, spyttet på ham og la seg på kne og hyllet ham.

Markus 14,66-68: Imens var Peter nede på gårdsplassen. En av tjenestejentene hos øverstepresten kom forbi, og da hun fikk øye på Peter der han satt og varmet seg, så hun nøye på ham og sa: - Du var også med denne Jesus fra Nasaret. Men han nektet og sa: - Jeg fatter og begriper ikke hva du snakker om.

Johannes 19,1: Pilatus grep nå Jesus og lot ham bli pisket.

Johannes 19,5-6: Så kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem: - Se det mennesket! Men da overprestene og vaktmennene fikk se ham, ropte de: - Korsfest! Korsfest! Pilatus sa: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.»

Johannes 19,38-42: Josef fra Arimatea ba nå Pilatus om tillatelse til å ta ned Jesu kropp. Josef var disippel av Jesus, men i hemmelighet fordi han var redd for jødene. Pilatus ga ham lov, og han kom og tok kroppen ned. Også Nikodemus var der, han som kom til Jesus første gang om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund. De tok da Jesu kropp og svøpte ham i linklær med den velluktende salven i, slik skikken er ved jødenes gravferder. Der hvor Jesus var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i. Fordi det var helgaften for jødene, og fordi graven var så nær, la de Jesus i den.

Lukas 24,30-35: Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: - Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss? Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: - Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon. Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Johannes 20,24-29: Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. - Vi har sett Herren, sa de til ham. Men han sa: - Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: - Fred være med dere. Så sier han til Tomas: - Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende! - Min Herre og min Gud! sa Tomas. Jesus sier til ham: - Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.

Les mer her.

Jeg vil gjerne høre om det du har opplevd eller går og tenker på. Du er alltid velkommen til å sende en mail til gatepresten@oslo.kirken.no eller en melding til Gateprest Jan Christian på Facebook.

Hvor går den som leter etter ord for det mest dramatiske som kan skje i livet? Hvordan er det mulig å snakke høyt om overgrep, mobbing, forelskelse, død, lykke eller urettferdighet? Når vi blir rysta av livet, på godt eller vondt, kan noe av det vanskeligste være å finne ut: Hva skal jeg si om det som har skjedd? Hvordan snakker jeg sant om dette? Hvordan beskriver jeg det som skjedde, og hva det har gjort med meg, sånn at både jeg og mennesker rundt meg kan kjenne at dette er ekte?

Og det er lett å fortsette å spørre: Spiller ordene mine noen rolle? Er det noen som bryr seg? Kanskje vil noen tvile på det jeg forteller om hvor forelsket jeg ble, hvor ille mobbingen var, hvor grusomme overgrepene var, hvor dypt jeg sørger eller hvor urettferdig jeg har blitt behandlet?

Noen finner mørk musikk og tøffe tekster. Noen finner ord i en bok eller i en tegneserie, andre finner et bilde som bare beskriver alt. Noen spiller den samme sangen om og om igjen på pianoet og får hjelp til å sørge gjennom den.

Da jeg så Bibelen som teaterstykke på lørdag, slo det meg enda sterkere enn jeg har tenkt på det før: Bibelen er et sted for å finne ord. Sinne, lengsel, begjær, glede, lykkerus, alt er der. Det finnes ingen følelser som ikke er beskrevet her.

Å lete etter ord tar tid. Kanskje finnes nye ord i gamle, ukjente tekster?

«Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig ? alt er forgjeves!» (Forkynneren 1,2)

«Jeg hater dem som holder seg til vind og tomhet.» (Salme 31,7)

«Så vakker du er, min elskede! Så vakker du er! Øynene dine er duer!» (Høysangen 1,15)

«Vær meg nådig, Herre, for jeg er i nød. Øyet sløves av bitter sorg, pust og kropp svinner bort.» (Salme 31,10)

«Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.» (Salme 42,2)

«Hvorfor døde jeg ikke da jeg ble født, utåndet da jeg kom fra mors liv?» (Jobs bok 3,11)

«Min sjel opphøyer Herren,og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.» (Lukas 1,46-47)

«For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg.» (Romerne 7,15)

«Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg.Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.» (Lukas 15,18-19)

Jeg vil gjerne høre om det du har opplevd eller går og tenker på. Du er alltid velkommen til å sende en mail til gatepresten@oslo.kirken.no eller en melding til Gateprest Jan Christian på Facebook.

Det snakkes av og til så enkelt om det å gå til en gudstjeneste eller en åpen kirke for å finne mening. Men for den som står ute på torget og ser mot den åpne kirkebygget, kan det være mange hindre. Det er ikke bare bare å søke tro.

Egne opplevelser med kirke og kristendom kan ha vært negative. Så kjennes det bedre å holde litt avstand enn å risikere å bli såret igjen.

Kunnskapen om kristendommen kan være liten. Hva forkynner egentlig kirken? Hva står den for? Mange medier gir et ganske overfladiske bilde av tro. Og hvor skal man søke kunnskap? Det finnes jo så mange retninger og meninger. Så føles det kanskje enklere å bare la det være.

Det sosiale kan være et hinder. Om jeg går inn i en kirke, må jeg da snakke om det jeg tror på? Må jeg holde praten i gang med mennesker jeg ikke kjenner, og er det meningen at jeg skal få meg mange nye venner her? Kan jeg gi uttrykk for tvil og kritikk, eller skal et kristent fellesskap bare være smilende og positivt?

Og smaken kan være et hinder. Noen liker ikke orgel, andre kan ikke fordra band. Noen vil stå oppreist når de synger, andre vil sitte ned. Noen vil ha en fast orden, en «liturgi» som det kalles, andre ønsker seg en litt mer laidback stil, som et talkshow. Noen liker de gamle salmene som i århundrer har ligget dypt i den norske folkesjela, andre foretrekker en ny sang av U2 eller Bjørn Eidsvåg. Selv har jeg etter fem år i Oslo domkirke blitt veldig glad i gudstjenestene med klassisk musikk, de såkalte Bach-messene. Men for andre kan disse oppleves kjedelige og meningsløse.

Hva er egentlig tro? Når jeg leser bibelfortellingene hvor Jesus møter mennesker og aksepterer troen deres, så er det ofte overraskende hvor lite disse menneskene visste om Jesus, og hvor utenfor de var i forhold til det «gode» religiøse selskapet. Jesus møter mange ganger mennesker som andre forakter eller ikke bryr seg om, og som i hvert fall ikke ble sett på som «gode nok» til å være religiøse. Grensene som vi så ofte kan bygge opp mellom de som er «innenfor» og «utenfor», blir utfordret og brutt. Det utfordrer kirken i dag i forhold til hvilke grenser som gjør det vanskelig for mennesker å nærme seg troen.

Opplever du hindre i forhold til kirke og kristendom? I så fall, hvilke?

Jeg vil gjerne høre om det du har opplevd eller går og tenker på. Du er alltid velkommen til å sende en mail til gatepresten@oslo.kirken.no eller en melding til Gateprest Jan Christian på Facebook.



Her i går kveld gjorde jeg en øvelse som jeg av og til gjør sammen med nye frivillige til ungdomskafeen. Jeg gikk ut på gata i Oslo, uten planer og uten retning. Noen hundre meter fra domkirka fant jeg en trapp. Der satte jeg meg ned, og så satt jeg der i 20 minutt. Uten å ta opp mobilen, uten å tenke på alt jeg skulle planlegge og gjøre, bare med ett mål: Å kjenne på hvordan det er å være i byen.

Jeg så folk, trikker og busser passere. Gata var mørk, reklameplakatene lyste og steintrappa var kald å sitte på. Ingen la spesielt merke til meg eller kontaktet meg, og det var ikke så overraskende. Det er uvanlig å bli kontaktet av fremmede i Oslo sentrum, med unntak av vektere som holder de mest slitne av oss unna butikker og kjøpesentre.

Men noen ganger er det å være alene viktig for å oppdage noe nytt. Og mens jeg satt der skjedde det som ofte skjer når man tar seg tid til å studere noe man ellers går raskt forbi: Jeg så noe jeg hadde glemt ? en tanke som jeg ikke hadde tenkt på lenge:

Hvor her i sentrum er du og jeg mennesker? Hvem møter oss som det? Som mennesker som bærer på nye fortellinger? Som mennesker som har noe spennende å si? Ikke fordi vi har havnet i trøbbel. Ikke fordi vi skal fylle en rolle eller gjør en jobb. Men rett og slett fordi vi er oss, og bare det. Fordi du og jeg har opplevd livet, kjent på mørke og lyse dager, oppdaget vakre steder eller ny musikk. Fordi du og jeg er viktige. Hvor kan vi møtes bare som mennesker? Uten rolle, uten status og posisjoner, uten å tenke på mote og trender.

Et slikt sted vil jeg at kirkerommet skal være.

Hans Olav Mørk, tidligere gateprest i Kirkens Bymisjon, har skrevet et dikt som jeg opplever at blant annet handler om dette. Det leses gjerne ved slutten av gudstjenesten:

Gå!

Gå med uro! Gå i hast!
Slutt aldri med å gå ut av kirkens rom,
Ut av freden og stillheten, ut i bråket og ubehaget,
Ut i latteren og gråten.
Bær med deg det levende brødet som du fikk her,
Som en skatt mellom dine hender og i ditt hjerte.
Del det ut igjen og igjen.
Alltid strekker det til, om du fortsetter å bryte det.

Kom!
Slutt aldri med å komme tilbake til dette stedet!
Kom aldri tomhendt.
Ta med deg ropet som presser bak leppene.
La det få lyde her.
Ta med deg sulten som aldri blir stillet,
Kampen som ennå ikke er vunnet.
Ta med deg en som har vært ditt medmenneske
uten at du visste det.
Her er møtestedet ? i lyset fra Guds ansikt.

Hans Olav Mørk

Tenke først, handle etterpå. Sånn pleier vi å gjøre det. Og mange ungdommer som jeg møter, tenker mye rundt tro. De spør hvordan alt dette kan henge sammen, hvordan kristen tro kan gi mening, hvordan i all verden det kan finnes en Gud. Og det virker som om mange ikke kommer helt videre fra dette. De vil vite sikkert at kristendommen er sann før de begir seg til en gudstjeneste eller folder hendene.

Det er jo ganske forståelig. Jeg pleier også å gruble ganske grundig før jeg velger hva jeg skal kjøpe, gjøre eller tenke. Men her om dagen møtte jeg noen som begynte i andre enden. Og det virket rett og slett ganske lurt. Menigheten subchurch her i Oslo sentrum arrangerer noe som kalles Jesusdojo. Dojo er det japanske navnet på treningssenteret innenfor kampsport og meditasjon, og betyr «stedet der du lærer veien». I en Jesusdojo testes rett og slett ut ulike kristne handlinger. Tanken bak er at man ikke blir gavmild ved å tenke over om man skal gi, men ved å teste det ut. Og man finner ikke stillhet og ro i hverdagen sin ved å tenke på om man skal bruke tid på det, men rett og slett ved bare å prøve det. Så kan man etter en stund tenke gjennom Hvordan oppleves det å gi? og Hvordan oppleves det å sette av tid til stillhet og bønn hver dag? og så finne ut om man skal fortsette med det.

Just do it, sier Nike. Noen ganger kan det funke med et Just do it også når det gjelder tro. Kanskje er det rett og slett verdt å prøve?

Her er ideer til sider ved kristen praksis som går an å teste ut:

·         Takke. Lag en liste over ting du har å takke for, og før på tre nye ting hver dag.

·         Stillhet. Sett av litt tid hver dag til å sitte i stillhet og la være å tenke på noe spesielt. Det kan være snakk om bare fem minutter daglig. (Her kan du lese mer om meditasjon)

·         Gi penger. Ha en sparebøsse hjemme hvor du legger vekslepenger eller større beløp. Eller bli fast giver til en humanitær organisasjon. (Her kan du bli giver til Kirkens Nødhjelp)

Er du klar for å prøve? Her kan du lese mer om Jesusdojo, som onsdag 13. februar starter med en praksisperiode med digital avrusning.

Fortell gjerne i kommentarfeltet om dine testresultater!

Tenke først, handle etterpå. Sånn pleier vi å gjøre det. Og mange ungdommer som jeg møter, tenker mye rundt tro. De spør hvordan alt dette kan henge sammen, hvordan kristen tro kan gi mening, hvordan i all verden det kan finnes en Gud. Og det virker som om mange ikke kommer helt videre fra dette. De vil vite sikkert at kristendommen er sann før de begir seg til en gudstjeneste eller folder hendene.

Det er jo ganske forståelig. Jeg pleier også å gruble ganske grundig før jeg velger hva jeg skal kjøpe, gjøre eller tenke. Men her om dagen møtte jeg noen som begynte i andre enden, og det virket rett og slett ganske lurt. Menigheten subchurch her i Oslo sentrum arrangerer noe som kalles Jesusdojo. «Dojo» er det japanske navnet på treningssenteret innenfor kampsport og meditasjon, og betyr «stedet der du lærer veien». I en Jesusdojo testes rett og slett ut ulike kristne handlinger. Tanken bak er at man ikke blir gavmild ved å tenke over om man skal gi, men ved å teste det ut. Og man finner ikke stillhet og ro i hverdagen sin ved å tenke på om man skal bruke tid på det, men rett og slett ved bare å prøve det. Så kan man etter en stund tenke gjennom ?Hvordan oppleves det å gi?? og ?Hvordan oppleves det å sette av tid til stillhet og bønn hver dag?? og så finne ut om man skal fortsette med det.

?Just do it?, sier Nike. Noen ganger kan det funke med et ?just do it? også når det gjelder tro. Kanskje er det rett og slett verdt å prøve?

Her er ideer til kristen praksis som går an å teste ut:

·         Takke. Lag en liste over ting du har å takke for, og før på tre nye ting hver dag.

·         Stillhet. Sett av litt tid hver dag til å sitte i stillhet og la være å tenke på noe spesielt. Det kan være snakk om bare fem minutter daglig. (Her kan du lese mer om meditasjon: http://www.kristendom.dk/artikel/298166:Inspiration--Fem-raad-til-at-meditere)

·         Gi penger. Ha en sparebøsse hjemme hvor du legger vekslepenger eller større beløp. Eller bli fast giver til en humanitær organisasjon. (Her kan du bli giver til Kirkens Nødhjelp: http://www.kirkensnodhjelp.no/no/gi-penger/gipenger/)

Er du klar for å prøve? Her kan du lese mer om Jesusdojo, som onsdag 13. februar starter med en praksisperiode med ?digital avrusning?: http://substansielt.no/2013/01/jesusdojo-digital-avrusning/

Fortell gjerne i kommentarfeltet om dine ?testresultater?!

Fredag var jeg på et seminar om ungdom i Norge etter konfirmasjonstiden. Der lærte jeg at 54% av de ungdommene som konfirmerer seg i Norge, ved slutten av konfirmasjonstiden opplever at de er kristne. Noen synes kanskje at tallet var litt lavt, men jeg tenker at dette nok er høyere enn mange har inntrykk av. Det betyr at i en bygd hvor de fleste konfirmerer seg i kirken, vil cirka halvparten av ungdommene i bygda si at de er kristne.

Ca 30% av konfirmantene fortsetter i kirkelig ungdomsarbeid etter at de er konfirmert. Og her kommer det jeg synes er interessant. Dette betyr at minimum 24%, altså nesten 1 av 4, av de ungdommer i Norge som har konfirmert seg, er kristne uten å ha kontakt med en menighet. I et interessant seminar, var dette det aller mest interessante. Og enda mer interessant blir det når vi vet at mange ungdommer trapper ned aktiviteten i menigheten når de begynner på videregående. Kanskje er det 1 av 3 av ungdom som har konfirmert seg, som er kristne uten å ha kontakt med en menighet.

Hva er grunnen til at de ikke ønsker å være med videre? For noen er kanskje grunnen at de ikke har tid. For andre finnes det ikke noe ungdomstilbud i kirka hvor de konfirmerte seg (bare 50% av menighetene i Norge har ungdomsarbeid etter konfirmasjonen). Andre trives kanskje ikke i den menigheten eller sammen med de ungdommene som er der. Sånn er livet. Det finnes mange gode grunner å ta på alvor.

Og de aller største spørsmålene blir da: Hvordan er det å være kristen uten å ha et fellesskap av andre kristne rundt seg? Hva ønsker disse ungdommene av kirken? Opplever de at kirken er flink nok til å gi et tilbud? Og vet de om de tilbudene som finnes, f.eks. nettkirken.no?

Hvis du har noen tanker om dette, legg gjerne igjen en kommentar!

Hvem er egentlig «ordentlig kristen»? Hva skal til for å være det?

På nettsiden guttogjente.no, som noen kristne organisasjoner driver, sies det blant annet: «I tillegg (?) er jeg også kristen. Ikke sånn der norsk kristen som går i kirka på julaften, dåp, bryllup og begravelser, men sånn der ordentlig kristen som faktisk leser i Bibelen og ber.»

Dette er en ganske vanlig holdning i noen kirstne miljøer, og det viser en ganske nedlatende holdning til andre menneskers tro. De som ikke går i kirka, har en del ganger gode grunner til det. For en del handler det om at man ikke bryr seg om kristen tro. Men for andre handler det om at man har vanskelige opplevelser fra kristne miljøer, at man synes gudstjenesten er meningsløs og kjedelig eller at man er redd for å bli mobbet for å gå i kirka. Dette er utfordringer for hele kirka, og gjør at vi ikke bør ha en nedlatende holdning til de som ikke kommer til gudstjeneste.

Å være kristen handler ikke om å følge regler. Det handler ikke om krav til hvordan man velger i livet. Troen gis som en gave i dåpen. I dåpen sies det både at man blir Guds barn, at man blir en del av den kristne kirka og at man får Den Hellige Ånd. At alt dette gis som en gave til et barn, sier noe viktig om kristen tro: Det handler om å ta imot. Om man vil regne seg som kristen eller ikke, er et personlig valg. Det er lov å si nei. Men de som aksepterer denne gaven, er kristne. Det gjelder selvfølgelig uansett hvor ofte de går til gudstjeneste.

Noen vil kanskje si: «Jeg er døpt, ja. Jeg er konfirmert. Likevel føler jeg meg ikke som ?ordentlig kristen?» Til deg vil jeg si: Du kan regne deg som fullverdig kristen, uansett hva andre måtte mene. Og ønsker du hjelp til å få mer ut av bibelen, bønn eller gudstjenester, er du alltid velkommen til å ta kontakt!

Hilsen Jan Christian