gatepresten

17. mai, Norges nasjonaldag! Barnas dag, is og pølser til alle! Og i år en dag med bismak. For i dag, 16. mai, må 7 år gamle Nathan fra Bergen, som er født og oppvokst i Norge, egentlig ut av landet sammen med sin familie. Nå er saken utsatt noen dager, men Nathan skal fortsatt sendes vekk. Foreldrene til Nathan kom til Norge før han ble født. De har bodd her, jobbet, lært språk, fått venner og fått barn. Norge har ikke gitt dem opphold, men har eller ikke kunnet sende dem tilbake til Etiopia. Der har det vært for farlig.

Men nå har altså Norge fått en avtale med Etiopia som gjør at familien til Nathan, og han selv, sendes tilbake. Som Jan Erik Vold har påpekt, blir han deportert, ikke returnert, til Etiopia. For han har aldri bodd noe annet sted enn i Norge. Han er fra Bergen, snakker bergensk og holder med Brann. Norges lover snakker om at barn som har særlig tilknytning til Norge skal få bli. Det har absolutt barn som er født og oppvokst i Norge. Likevel skal nå Nathan altså sendes til et fremmed land hvor det er usikkert om foreldrene er trygge.

Nathan er bare én av mange barn som er født og oppvokst i Norge og som har foreldre som kom som asylsøkere. Og som snart skal sendes ut. Kanskje kommer politiet om natten og henter dem. Kanskje får ikke vi andre vite om det før de er ute av landet.

Kirken støtter asylbarna. Denne saken handler om rettferdighet. I Bibelen sier Jesus at når vi ser mennesker som lider og har det vondt, da ser vi Jesus selv. Det er veldig sterke ord, nesten uforståelige, og nesten farlig å ta i munnen. Samtidig er altså dette kirkens tro. Derfor kan ikke kirken være nøytral. Kirken må ta parti for de som er urettferdig behandlet, de som er undertrykt, de som har det vondt. Kirken må alltid utfordre til større raushet, og til et ekstra kritisk blikk for å se om de ordninger har virkelig er rettferdige og gode. Det er de ikke i dette tilfellet.

Kan vi feire Norge i morgen? Kan vi vifte med det norske flagget, synge «Ja, vi elsker dette landet» og snakke høyt om menneskerettigheter og demokrati, når et barn som er født og oppvokst i Norge, skal sendes til en usikker framtid i Etiopia? Jeg tviler på om jeg roper hurra i morgen. Hva tenker du?

Her kan du være med i «Grønn sløyfe»-aksjonen til støtte for Nathan og andre barn som er født og oppvokst i Norge og som nå skal sendes vekk: http://www.facebook.com/events/225509054227158/

Det nærmer seg eksamenstid, for enkelte også i religionsfaget. Da kan det være greit å få avkreftet noen myter om kristendommen:

Myte: Bibelens skapelsesberetning må leses bokstavelig.

Fakta: Allerede de første århundrene etter Kristus, mente mange at skapelsesberetningene i Bibelen ikke måtte tolkes bokstavelig.

Myte: Det nye testamente ble først til på et kirkemøte i Nikea i 325.

Fakta: Bøkene i det nye testamente er fra årene 50-100 e.Kr. De ble sendt rundt til menigheter hver for seg, og på 100- og 200-tallet oppstod det samlinger av bøker.  Det eksisterte ulike samlinger fram til endelig samling ble vedtatt på kirkemøtet i Konstantinopel i 381. http://no.wikipedia.org/wiki/Nye_testamente

Myte: Kirkemøtet i Nikea vedtok at alle bøker som ikke støttet dem, skulle ødelegges.

Fakta: Ingen historiske kilder støtter denne påstanden. Kirken tok vare på de viktigste skriftene, og leste fra disse. Dermed ble disse bevart, mens andre med tiden forsvant.

Myte: Først på et kirkemøte i Nikea i 325 fikk kvinnen sjel.

Fakta: Kirken har aldri diskutert om kvinnen har sjel, det har alltid vært en selvfølge http://no.wikipedia.org/wiki/Konsilet_i_Nikea.

Myte: I middelalderen lærte kirken at jorden var flat.

Fakta: Vi har ingen kilder fra middelalderen, eller fra Columbus, Magellan eller Galileo, som nevner at noen skulle tro at jorden var flat. I hele middelalderen var man klar over at jorden var rund, og det var uproblematisk. Ideen om at jorden skulle være flat, dukker opp først på 17- og 1800-tallet.

Myte: Kirken var i middelalderen motstander av forskning og vitenskap.

Fakta: Kirken bidro i middelalderen sterkt til at universiteter og forskere hadde økonomiske midler.

Myte: Grekerne var fornuftige filosofer, kristendommen kom med overtro.

Fakta: Tempeloffer, spådommer og magi var del av grekere og romeres hverdag. Grunn til at vi oppfatter dem som så fornuftige, er blant annet at kirken tok vare på de vitenskapelige og filosofiske tekstene gjennom middelalderen http://no.wikipedia.org/wiki/Pythia .

Myte: I middelalderen bekjempet kirken naturvitenskap.

Fakta: Kirken var først og fremst opptatt av å bekjempe kjettere ? altså de som hadde en tro som var annerledes enn den katolske. Gjennom middelalderen ble det ikke ført noen kamp mot vitenskapen. Gerbert av Aurillac, en av de viktigste naturvitere rundt år 1000, ble faktisk pave.

Myte: Kirken bannlyste i middelalderen tallet 0.

Fakta: Kirken var ikke imot tallet 0 ? tallet ble blant annet brukt av Gerbert av Aurillac, som ble pave rundt år 1000.

Myte: Før år 1000 forkynte kirken verdens undergang, og mange trodde på det.

Fakta: Vi har ingen kilder som sier noe om en slik forkynnelse, om panikk på denne tiden eller tanker om verdens undergang i det hele tatt.

Myte: Inkvisisjonen var i middelalderen kirkens harde straffedomstol for hele Europa.

Fakta: Inkvisisjonen var forskjellig fra land til land. I forhold til andre domstoler i samtiden, var inkvisisjonens straffer ikke særlig strenge. http://no.wikipedia.org/wiki/Inkvisisjonen

Myte: Kirken så i middelalderen på seksualitet som noe ondt.

Fakta: Såkalt «gnostiske» (av «gnosis» - kunnskap) kristne retninger som så på kropp, verden og seksualitet som noe negativt, ble i oldkirken ekskludert fra kirken. Kirken har gjennom historien hovedsakelig sett på seksualiteten som noe godt skapt av Gud, og som en gave. Samtidig har kirken opp gjennom historien vært kritisk til seksualitet utenfor ekteskapet.  http://no.wikipedia.org/wiki/Gnostisisme

Myte: Kirken forfulgte hekser i middelalderen.

Fakta: Kirken i middelalderen var altfor opplyst til å tro på hekser. Teologen Augustin mente på 400-tallet heksekunst ikke var mulig, siden hekser ikke kunne ha overnaturlige evner. Biskop St Agobard av Lyon slo på 800-tallet fast at den som trodde på hekser, ikke var kristen. Pave Gregor avviste i 1080 heksetro. Paven forbød i 1264 inkvisitorer å forfølge saker hvor folk var anklaget for magi eller trolldom. Hekseforfølgelsene skjedde først etter middelalderen.

Myte: Millioner av hekser ble brent av kirken

Fakta: Man har kunnet dokumentere cirka 20.000 dødsstraffer for hekseri mellom 1400 og 1800 i Europa. Dobler man dette (på grunn av det som ikke er udokumentert), kan man kanskje snakke om 40.000. At disse ble henrettet er definitivt avskyelig og tragisk. Men når det i perioden ikke ble henrettet en eneste heks i Roma, sier det noe om at kirken sentralt på ingen måte var en pådriver i dette. http://no.wikipedia.org/wiki/Hekseprosessene

Myte: Vitenskapsmenn har alltid kjempet mot kirkelig overtro.

Fakta: Trolig trodde både Galilei, Kepler og Newton på magi og trolldom.

Myte (bl.a. uttalt av Dan Brown): Kirken drepte vitenskapsmannen Kopernikus.

Fakta: Kopernikus døde en naturlig død http://no.wikipedia.org/wiki/Kopernikus#D.C3.B8d .

Myte: Vitenskapsmannen Giordano Bruno ble brent på bålet fordi han hevdet at jorden gikk i bane rundt solen.

Fakta: Bruno var ikke vitenskapsmann, men magiker. Han drev ikke med observasjoner og målinger, men fulgte den okkulte mesteren Hermes Trismegistos. Han ble brent, og det er naturligvis forferdelig og forkastelig. Samtidig var ikke dette et kirkelig oppgjør med en vitenskapsmann. http://no.wikipedia.org/wiki/Giordano_Bruno

Myte: Galileo Galilei ble torturert og fengslet av kirken på grunn av sin vitenskap.

Fakta: Galilei ble ikke torturert eller fengslet, men fikk en ganske åpen husarrest. Dette er naturligvis veldig problematisk. Men skal vi forsøke å forstå den reaksjonen, må den trolig sees i sammenheng med Galileis provoserende opptreden i en tid med mange spenninger. http://no.wikipedia.org/wiki/Galilei

Les gjerne mer om dette i:

Bjørn Are Davidsen: «Mytene som ikke ville dø», utgitt i 2010 på Luther forlag.

Vi har gått gjennom to tunge uker av rettssaken etter 22. juli. Den tiltalte har kommet tydeligere fram som person, og vi har fått høre og lese om hvordan han umenneskeliggjør sine ofre. I hans solokamp mot mangfold mener han at barn og ungdom kan ofres fordi de drar på en politisk sommerleir.

I møte med det som framstår som kald kynisme, melder mange spørsmål seg. Et av dem er: Kan vi tro på det menneskelige i en som virker så umenneskelig? Kan vi tro på en god kjerne eller en god mulighet i mennesker som dreper andre for å skape sin egen drømmeverden? Noen ganger kan det til og med være fristende å spørre: Fortjener den andre i det hele tatt at vi ser etter gode sider hos han?

Den tiltalte umenneskeliggjør sine ofre. Men vi må ikke gjøre det samme tilbake, for da mister vi noe av oss selv. Den tiltalte er også et menneske. Også han har et grunnleggende menneskeverd, som ingen kan ta fra han. Kanskje er det viktigste som kunne skje han, at han fikk tilbake en tro på det uendelig verdifulle i ethvert menneske. At han igjen fikk kjenne på det som ligger grunnleggende i oss alle: En følelse av fellesskap og engasjement for andre. Så ville han også måtte ta inn over seg noe av den smerten han har forårsaket hos ofre, pårørende og andre som var på Utøya. Kan vi strekke oss så langt som å be om at denne forandringen skjer ? at en dør åpnes til det menneskelige i han som nå synes så kald og kynisk?

Dypt i kristen tro ligger en tro på at alle mennesker kan forvandles, og et håp om at det en gang skal skje. I hvert hjerte ligger et bilde av hvordan vi var skapt til å være, og hvordan vi engang kan bli. De dårlige sidene du og jeg har, kan bli borte. De onde ønskene også vi kan kjenne på, kan miste sin kraft og hviskes ut. Det gode i oss kan fremelskes og vokse. Det tenker jeg er ekstra viktig å tro på gjennom disse dagene.

Hva tenker du om dette?

Norge står foran noen vanskelige uker. Mandag starter rettssaken etter 22. juli. Der vil vi kunne få høre forferdelige ting, både om det som skjedde på Utøya og om terroristens tanker bak. Mange erfarte nok i tiden etter 22. juli at det ikke er lett å skjerme seg. Ansiktene og fortellingene i media lyser mot oss og inviterer oss til å lese. Forhåpentligvis vil en del de neste ukene bruke av-knappen på tv og pc for å beskytte seg selv, og samtidig vil mange komme til å følge med.

Det brutale som skjedde 22. juli, og som vi nå minnes om, kan få oss til å spørre: Hva sier dette om verden? Hvilken plass har det onde og brutale i livet våret og i verden rundt oss? I kristen tro er dette viktige spørsmål. Vi har nettopp vært gjennom påsken. Jesus har blitt drept på et kors. For enhver som møter dette bildet for første gang, er det brutalt og forferdelig. Samtidig sier det noe viktig: Gud er ikke fremmed og fjern fra det vonde vi opplever. Gud har tatt del i det, og kjent på det. I Jesus på korset identifiserer Gud seg med alle lidende i verden.

Men hva så? Ondskap og død så ut til å seire. Jesus døde. Og vi ser fortsatt det onde rundt oss. Vennskap og familier går i stykker. Mennesker blir plaget, mobbet og drept. Forskjellen mellom rike og fattige i verden er grotesk.

Jesu seier over døden gir oss grunn til å tro at det onde ikke har siste ordet. Det betyr ikke at vi ikke skal få sørge og klage nå. Og samtidig betyr det at i det dypeste mørket er et lys tent. Jesus viser oss veien i kampen mot det onde. Det er kjærlighetens vei. Og det er en viktig påminnelse i disse ukene. Vårt beste kampmiddel mot det vonde, er omsorg for hverandre. Hvem trenger at vi bryr oss ekstra de neste dagene og ukene? Hvordan kan vi støtte de som igjen kjenner på angst, sorg og håpløshet?

For deg som er i Oslo de kommende ukene, vil jeg minne om at Oslo domkirke er åpen hver dag kl 10 til 16, og fredag kl 16 og hele kvelden og natten. Ønsker du en å snakke med, er det mulig å finne det i kirken. Er du ungdom, er det mulig å ta kontakt for samtale på gatepresten@oslo.kirken.no eller på tlf 413 30 213.

Ta vare på hverandre!

Hilsen Jan Christian

Hva skal man si til en mor eller en far som man er sint på? Hva skal vi fortelle når andre spør hvem vi er? Hva skal vi si når andre spør hvordan vi har det? Og ikke minst i dag: Hva skal vi skrive på Facebook? Noe morsomt, noe spennende vi har opplevd, eller noe interessant som vi har lært?

I mange situasjoner i livet leter vi etter ord. Å finne sine egne ord kan mange ganger være en kamp. Noe av det mest irriterende jeg opplevde da jeg var ungdom, var når jeg sa noe om hvordan jeg hadde det, og så ble det rettet på av foreldre eller storesøsken som mente de visste bedre. «Jeg er sliten» «Nei, du gidder bare ikke». «Hvis det skal være sånn, så flytter jeg!» «Nå bare overdriver du». «Jeg blir ikke tatt hensyn til» «Tull, du bare klager». Kjenner du deg igjen?

Særlig i ungdomstiden kan det bli en kamp om ordene. Hvordan har vi det egentlig hjemme? Hvordan er det i klassen? Hvem skal man være, og hva skal man fortelle om seg selv? Når har man blitt behandlet godt, og når har man blitt behandlet vondt og urettferdig? Vi snakker om å være ærlige og om å si hva vi mener, men det er ikke alltid så lett. Noen ganger kan det være risikabelt å si hva vi mener og føler, fordi det truer andre, og de kan bli sinte.

En sørafrikaner har sagt noe klokt om dette. På 70-tallet begynte for alvor protestene i Sør-Afrika mot det undertrykkende apartheid-regimet som tok fra de svarte stemmerett, ytringsfrihet og muligheter for utdanning, helsehjelp og gode jobber. En av lederne i opprøret, ble studenten Steve Biko. Han hadde et motto som også ble tittelen på en bok han ga ut: «I write what I like». «Jeg skriver hva jeg vil». Senere ble Biko torturert og drept i fengsel nettopp fordi han skrev det han mente.

Noen ganger tror jeg vi trenger å minne hverandre på denne retten. Du har retten til å fortelle om ditt liv ? om opplevelse av oppvekst, livet i familien og på skolen og små og store opplevelser i hverdagen. Sannheten om andre mennesker har vi ikke alltid. Men sannheten om oss selv, eier vi selv. Du har rett til å fortelle om hvordan du opplever livet, og jeg og andre har den samme retten over vårt liv. Du har rett til å bli hørt.

Jeg skriver hva jeg vil ? det er et godt motto i kampen for våre egne ord

Fra salme 31,10-17:

10 Vær meg nådig, Herre,
for jeg er i nød.
Øyet sløves av bitter sorg,
pust og kropp svinner bort.

11 Livet mitt ender i sorg,
årene mine i klage.
Min styrke svikter
på grunn av min skyld,
og knoklene mine svinner.

12 Jeg blir til spott for fienden,
til hån for naboene,
en redsel for dem som kjenner meg,
de som ser meg på gaten, viker unna.

13 Som en død er jeg glemt av mennesker,
lik et kar som er kastet bort.

14 For jeg hører mange som hvisker
? å, redsel på alle kanter! ?
når de samler seg mot meg
og legger planer om å ta mitt liv.

15 Men jeg setter min lit til deg, Herre,
jeg sier: «Du er min Gud.»

16 Mine tider er i din hånd,
fri meg fra fiender som jager meg!

17 La ditt ansikt lyse over din tjener,
frels meg i din miskunn!

I går la jeg merke til en utrolig spesiell setning i gudstjenesten. Kanskje har du også merket deg den: «Alt vi eier, tilhører deg». Dette sies i bønnen etter innsamlingen av penger til søndagens gode formål. Jeg har aldri opplevd at dette har blitt sagt andre steder enn i gudstjenesten. Det er jo i grunn ganske vilt på denne måten å si at alt det man har jobbet for å skaffe seg, tjene og fortjene gjennom livet, ikke tilhører en selv.

De fleste av oss i knallrike Norge eier jo ganske mye! Vi eier leiligheter, hus og hytter, biler og båter, tv?er, datamaskiner, møbler, klær og ufattelig mye annet. Mange har også aksjer eller penger i banken. Jeg merker det selv nå for tiden, når jeg har en våropprydning i leiligheten jeg bor i. Jeg har en loftsbod og en leilighet som er ganske full. Og fortsatt vet jeg at jeg de neste årene kommer til å få flere ting og nye ting.

«Alt vi eier, tilhører deg». Det er en ganske skremmende tanke. For hva skulle Vårherre ønske at vi brukte pengene våre til? Vi sier i gudstjenesten at Gud er Herre over rikdommen vår. Og vi sier indirekte at Norges enorme oljerikdom tilhører Gud. Hva skulle Gud ønske at vi brukte de pengene til? Hvordan hadde verden egentlig sett ut om vi hadde fordelt rikdommen helt rettferdig? Og samtidig er det også en befriende tanke. Jeg tror at den som virkelig klarer å tenke sånn, får færre bekymringer. Og jeg også mange ville opplevd verden som et bedre sted dersom de visste at ingen lenger sultet.

Når vi før nattverden samler inn penger, brød og vin, for så å dele det ut, er det et forbilde for hele livet. Egentlig er vi skapt til å dele, skapt til å hjelpe, skapt til å gi kjærligheten fra Gud videre til andre.  Egentlig tror kirken på en helt annen verden enn den vi ser i dag.

Den som leser populærvitenskapelige avisartikler, vil ukentlig få antydet at livet er langt mindre enn det oppleves. Forelskelse henger sammen med lukten av den andres svette, som igjen sier noe om hvordan gener passer sammen. Kjærlighet er kjemi. Utroskap handler om formeringsbehov: Biologien kan fortelle oss at både kvinner og menn jakter på de beste genene gjennom å ha flere partnere. Å bli far eller mor reduseres til en biologisk mekanisme: Alt i naturen vil at egne gener skal videreføres, og vi belønnes når vi greier det. Den som er fullt og helt med på den harde vitenskapens premisser, vil snart ha redusert hele verden til biologi, kjemi og fysikk. Resten av livet er føleri, eller i verste fall overtro.

På den ene siden er det ingen tvil om at vitenskapen har rett. Men gir den oss livets endelige mening? I møte med en Harry Potter-bok er det mulig å si: «Dette er jo bare bokstaver!» I møte med favorittfilmen din er det mulig å si: «Men dette er jo bare bilder og bare oppdiktning!» I møte med den vakreste musikken du kan tenke deg, er det mulig å se på notene å si: «Dette er jo bare svarte prikker og streker!» Men da misser man vel den egentlige meningen?

Jeg tror at vitenskapen kan gi oss livets noter og bokstaver. Men livets sang, finnes et annet sted. Universet er langt vakrere enn fysikk kan beskrive. Verden er et større mysterium enn hva som kan besvares med et svar og to streker under. Livet har en dypere mening enn biologien kan vise.

Det finnes kristne som tolker Skapelsesberetningen som naturvitenskap. Men ser vi på ordene, er det ikke vanskelig å skille dem fra naturfagsboka. Dette er musikk og poesi. Det er skrevet for å gi livet mening, ikke for å slå fast noen tørre fakta. Kanskje er denne meningen viktigere enn å vite nøyaktig hvordan verden ble til?

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.2Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. 3 Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.4Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.5Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.
6Gud sa: «Det skal bli en hvelving midt i vannet! Den skal skille vann fra vann.» 7 Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble slik.8Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag.

9Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik.10Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.

11 Gud sa: «Jorden skal bli grønn! Grønne vekster skal gro på jorden, planter som setter frø, og frukttrær som bærer frukt med frø i, av alle slag.» Og det ble slik.12Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, av alle slag, og trær som bærer frukt med frø i, av alle slag. Og Gud så at det var godt.13Og det ble kveld, og det ble morgen, tredje dag.

14Gud sa: «Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt! De skal være tegn for høytider, dager og år.15De skal være lys på himmelhvelvingen og skinne over jorden.» Og det ble slik.16Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene.17Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden,18til å herske over dagen og over natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt.19Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.

20 Gud sa: «Vannet skal myldre av levende skapninger! Fugler skal fly over jorden, under himmelhvelvingen.»21Og Gud skapte de store sjødyrene og hver levende skapning av alle de slag som vannet kryr og myldrer av, og alle slags fugler med vinger. Og Gud så at det var godt.22Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet! Og fuglene skal bli mange på jorden.»23Og det ble kveld, og det ble morgen, femte dag.
24Gud sa: «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger: fe, kryp og ville dyr av alle slag!» Og det ble slik.25Gud laget alle slags ville dyr og alle slags fe og alle slags kryp på marken. Og Gud så at det var godt.
26Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»27Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.28Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»29Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise.30Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik.31Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

Bibelteksten er hentet fra www.bibelen.no, hvor du kan søke gjennom hele den norske bibeloversettelsen.

Faster du? Og i så fall, hvorfor gjør du det?

«Jeg trenger da ikke å gå ned i vekt!», tenker du kanskje. Og det har du sikkert rett i. Om du tenker dette, sier det noe viktig om faste i vår tid: Mange av oss tenker på faste ? å spise mindre eller ingenting ? som noe man gjør for å slanke seg. Den som søker opp «faste» på wikipedia vil blant annet finne en link til en artikkel om «Faste ? en naturlig vei til bedre helse». Og at vi tenker sånn, er jo ikke så rart. I en tid hvor færre tror på en god Gud, er nøkkelen til «evig» liv blitt nettopp kroppen og ivaretakelsen av den. Så brukes også religiøse ord som «synd» og «fristelse» på nettet først og fremst om godteri og kaker. «Jeg synder stort», leste jeg nylig på en blogg, og det handlet om nugattispising.

Og at dette fokuset blir sterkere, er ikke rart. Ikke bare har vi i Norge i dag et enormt fokus på helse, trening og kosthold. I tillegg utsettes vi for et hardt press om hvordan vi må se ut. Å være pen og ha en perfekt kropp, gir status i skolegården og bekreftelse fra moteblader og reklameplakater.

Slik blir fokuset i fasten innover, på seg selv. «Hvordan kan jeg bli penere eller friskere?»

I kristendommen finner vi et sterkt ideal om å avstå fra rikdom, status og mat. Men man gjør det ikke for egen skyld, men for andres. Den som er villig til å avstå fra status, kan heller løfte andre fram. Den som er villig til å avstå fra rikdom, kan dele pengene sine med andre. Den som er villig til å avstå mat, kan bidra til at andre får bli mette. I kristendommen handler fasten slik om fokus på andre. En av de viktigste tekstene for å forstå den kristne fasten, står i Det gamle testamente:

«Er dette den fasten jeg har valgt,
en dag da mennesket plager seg selv,
bøyer hodet som et siv
og legger seg i sekk og aske?
Kaller du dette for faste
og en dag etter Herrens vilje?
Nei, dette er fasten jeg har valgt:
å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,
å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.» (Jesaja 58,5-7)

Vi oppdras og læres i dag opp til å realisere og dyrke oss selv. På skolen, i arbeidslivet, i media og i møte med mennesker rundt oss, er det fokus på å skulle realisere seg selv og nå lengst mulig. Fasten kan nettopp setter fri det presset dette innebærer. Jeg sier ikke at dette er enkelt. Men kanskje kan et nytt fokus være befriende? 

Her kan du lese ideer til hvordan man kan markere den kristne fastetiden: www.mittfasteforsett.no

En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ?Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.? Han skiftet da sin eiendom mellom dem.Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød.Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene.Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ?Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.?Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.



Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.Sønnen sa: ?Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.?Men faren sa til tjenerne sine: ?Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene.Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest.For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.? Og så begynte festen og gleden.

Fortelling hentet fra evangeliet etter Lukas, nedskrevet på gresk trolig cirka i år 80. Nyoversatt til norsk i 2005.